Inspirasjon fra Amerika

På min reise gjennom Amerika fant jeg mye Amerikanerne er bedre til enn oss. Jeg elsket de mange kake og godteributikkene som bare flommet over av pigge farger og masse godis. Jeg ble i skikkelig godt humør av å sitte på den lokale cupcake-sjappa og spise muffins og drikke chai-latte.

Det eneste jeg må si at vi nordmenn derimot er MYE bedre til, er å få søtsakene våre til å smake EKTE. Hjemme bruker jeg ikke konserveringsmiddel i kakene mine i hele tatt. Her kunne man nesten føle e-stoffene, og da jeg spurte kake-dama hvor lenge kakene hadde ståttt, og hvor lenge jeg kunne a de var hun usikker. Det hun visst var at de kunne stå LENGE, noe som ikke var så veldig betryggende.

Konklusjonen min er nok at ekte er best. Selv om det kanskje ikke ser like lekkert ut;)

Vernissage på Kunstlåven på Angelltrøa

I dag har vi vært og besøkt Margit Sandvik, som er vår leverandør av glasskunst på Galleriet;) Hun lager fantastisk fine glassfigurer i muntre farger. Nytt for julen er disse fine julehjertene, samt nisser og andre små godbiter. Jeg satser på å få det nye soortementet nordover så raskt som mulig;)

Allerede fra slutten av november vil galleriet være åpent for besøkende til julemessa;) Hver søndag;)

På fairytale Cupcakes i Trondheim;) Inspirasjon!!

Eeeeendelig er det snart tid for å åpne min kjære lille kafe og restaurant i Utskarpen igjen. Åstas har vært stengt siden sommeren, og faktisk har jeg savnet den kvalmende fornemmelsen etter å ha bakt og prøvesmakt 100 forskjellige cupcakes-oppskrifter for å finne den som smaker best. Nå er det smaken av jul jeg er på utkikk etter, og hvor er det bedre å lete etter inspirasjon, enn hos Fairytale Cupcakes i Trondheim?

Jeg valgte en bringebær cupcake, med noe som kan ligne på fromasj på toppen. Bunnen var en vanlig sjokolade med hele bringebær i. Det var en god cupcake, men fromasjtoppingen var ikke helt som jeg hadde forventet meg. Jeg skal prøve noe lignende på Åstas, så får vi se...

Nordmenn kan å plage seg selv

Mexico! Femstjerners all-inclusive er virkelig noe. All verdens, beste mat døgnet rundt, alle drinkene du kan ønske deg, basseng og strand. Fantastisk. Men selvfølgelig må jo vi nordmenn plage oss selv. Å bare nyte denne oerfloden blir for dumt. Danny insisterer på å sammenligne oss med andre tjukke turister hele tiden: " har jeg større mage  enn han der?" og "Tror du jeg veier mer enn han der?", gir meg fullstendig noia. Jeg føler meg som en vandrende hvalross. Så vi drikker noen drinker og føler oss straks bedre. Plutselig synes ikke Danny der er flaut å forsyne seg fra buffeten fem ganger på rad lenger. Pluss dessert. Vi drikker noen flere drinker. Tjo og hei. Danny sier at hvitvin gjør ham slankere. Hvitvin og champagne er det man skal drikke om man skal være en slank og vellykket alkis. Det er lite kalorier og man får ikke hodepine. Han ser faktisk at magen har krympet allerede. 

Dagen etter våkner jeg med angst. Danny står klistret foran baderomsspeilet og beføler magen sin igjen. "Hjeeelp" sier han, "magen er tilbake". Heldigvis har hotellet en gym, så vi trener litt. Vi svetter som griser mens vi går på apparatene. Vi kjenner avfallsstoffene forlate kroppen, og vi bestemmer oss for at heretter skal vi trene hver dag. Vi spiser sunt til lunsj og føler oss tusen ganger bedre. Plutselig sammenligner vi oss med de spreke turistene på stranda. Faktisk føler vi oss så bra at vi kan ta noen drinker uten dårlig samvittighet. I det Danny kommer gående fra baren med nye drinker, bekjenner han at han har regnet på det. Sammenlignet  med norske priser har vi drukket for mer en turen kostet. "Tenk hvor mye vi har spart". "Vi er så heeeldige"...

I kveld er det karibisk aften med sjømatsbuffet laget av superkokker. De skal servere fristelser fra det karabiske kjøkken, med påfølgende drinker og underholdning. Og jeg er fryktelig spent på i hvilken form vi vil våkne i morgen... 

Wreck Beach, Vancouver: Silje møter tissefanter og andre syke ting

I dag har jeg fått en visuelt grundig innføring i menneskelig anatomi. At tissefanter kan se så utrolig forskjellig ut kom faktisk som litt av et sjokk. 

Wreck beach er Vancouvers nudiststrand, eller clothing optional beach, som de kaller det her. Jeg har brukt ord som psykedelisk, sykt, vilt og psykotisk en god del under denne turen så langt. Men ærlig talt, jeg har ikke ant hva jeg har snakket om. 

Rett bak universitetet og ned en lang sti ned til havet ligger en bortgjemt oase av weirdness. Her kan du ligge å sole deg mens gamle menn med hårete tissefanter vandrer rundt, du kan bestille margeritaer av toppløse servitriser eller pølse av en franskmann med flere smykker enn en masaikriger, og ja, pølsa fremme. Hippietelt omringer stranda, nakne massører tilbyr massasje og healing, folk trener yoga og selger batikkfargede sjal og kjortler. Et ektepar på omlag 60 år kaster frisbee til hverandre ute i vannet. De fniser og ler som fjortiser mens svære pupper, mager og tissefant deiser rundt. Hele stranda er innsvøpt i en søt eim av svette, matlukt og kannabis. Mens jeg ligger og ser utover del hele, er det vilt å tenke på at bare noen hundre meter lenger opp vandrer helt normale universitetsstudenter rundt. 

Dette er virkelig noe for seg selv. Hele stedet har en atmosfære ulikt noe jeg noen gang har opplevd. Jeg har bodd i hippiebyen Byron Bay i Australia, men kanskje er det nærheten til den vanlige sivilisasjonen, eller det faktum at alle er nakne, som gjør dette til noe av det mest spesielle jeg har vært med på.

Bak oss sitter en mann kledd i kjole. Han sitter og klager over hva som feiler de nakne menneskene ettersom de bare vil lvære nakne og ikke ha på kjole. De nakne på sin side argumenterer heftig for at han burde ta av seg kjolen og heller være naken.  Jeg vet ikke helt hva jeg synes er mest absurd. At de nakne føler seg nakne uten å være nakne, eller at den kjolekledde føler de nakne er trangsynte fordi de ikke vil ha på kjole. 

Det er mange ting man kan synes er merkelig på dette stedet. Visst var det litt merkelig at en mann med blått skjegg med dreads kom frem til oss med en liten koffert full av allverdens merkelig stoff; kannabis, hasj, ekstacy, sopp, akkurat som sydenselgerne kommer å skal selge deg smykkene sine, bare at han her selger deg narkotika han lover kan sende deg til månen. Men det merkeligste av alt er altså disse tissefantene. Jeg kaller de tissefanter, og fniser faktisk litt inni meg. Det er utrolig at noe så naturlig kan være så himla merkelig. Kanskje er det fordi jeg ikke har en selv, eller fordi jeg ikke har sett så mange, men det slår meg hvor tabu kjønnsorgan egentlig er. Faktisk rødmer jeg bare jeg sier kukk. Og her er de altså, i hopetall, kukkene. Over alt. Jeg må spørre Danny om han vet om det er sånn at de krymper når man blir eldre? De fleste gamle har nemlig skikkelig små tisser, mens de unge har ganske store. Eller er det slik at de gamle viser den frem uansett, mens de unge kanskje bare viser den fram om de har noe å vise frem? Danny tror det har med at de krymper inn i kroppen ettersom man blir eldre eller feitere, at litt av lengden rett og slett forsvinner inn i flesket. Greit å vite, tenker jeg.

Faktisk blir jeg litt svimmel av alle disse kukkene som vandrer omkring. Samme hvor mye jeg prøver å ikke se på dem, og tenke på at det er jo bare vanlige mennesker, ser jeg ikke mennesker vandrende rundt. Jeg ser vandrende kukker. Jeg trenger en drink... Danny vinker til en naken dame sikkert i slutten av førtiårene, som går rundt med en kjølebag. I det hun lener seg frem for å vise meg hva hun har i bagen sin, treffer nesten dene ene puppen hennes meg i ansiktet. Jøss, tenker jeg. Sånn føles det altså å ha en pupp nesten i ansiktet. Hun insisterer på å kalle med darling og honey, og jeg føler meg litt full allerede. I det hun setter seg ned i sanda for å fiske opp to iskalde pils til oss får jeg enda en åpenbaring i menneskelig anatomi. VOI, hun der er sannelig ikke redd for å få noe sand eller rusk oppi der, tenker jeg. I knallsol er det ikke mye vi ikke ser, for å si det sånn. Danny tar i mot ølen sin og ruller seg rundt. "Faen altså", sier han. "Samme hvor jeg snur meg ser jeg jo rett inn i noens pung eller fitte". Jeg tenker at det var en setning jeg aldri trodde jeg skulle få høre....

Del 1 er over

Nå er roadtripen over og noen dager i Vancouver gjenstår før vi reiser til Mexico. Femstjerners hotell og all inclusive skal bli deilig etter å ha måttet bruke hjernen så masse. Når man er på veien må man finne ut alt fra hvor man skal kjøre, hvor man skal sove, hva man skal spise. Det er mye tenking det. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med reisen. Det har vært en fantastisk tur. I følge Danny må man ha en sterk psyke for å være på roadtrip, alle inntrykkene er nok til å gjøre deg gal. Gleder meg faktisk til å komme hjem og la alle inntrykkene synke inn. Jeg er stolt over at vi har greid oss stort sett uten å krangle. Bare en gang fikk jeg litt nok av Danny og sa jeg skulle kjøre fra han og melde meg på couch-surfing, men det gikk over igjen ganske fort... Nå går turen videre til Mexico!! Denne gangen med fly

Noen takler bare ikke partyscenen!!

What happens in Vegas, stays in Vegas

Las Vegas... Om Hollywood var sykt må Vegas være psykotisk. Byen må være verdens største lekeland, for voksne. Her finner du alt du fysisk kan tenke deg. Kasinoer, lekeparker, party, konserter, shows. "Whatever your heart desires", står det på et skilt på vei inn i byen.  

På hotellet vårt har vi en x meter høy kopi av eifeltårnet i hagen. Nabohotellene har en kopi av Venezia med sine kanaler, et annet var bygget som New York, med frihetsgudinnen og empire state building, du hadde egypt og pyramidene,  Treasure Island, med et enormt piratskip, ja, mer eller mindre det aller meste i verden. Stort, større, størst. Allikevel følte jeg det var noe som manglet. Hat meg for at jeg sier dette, Las Vegas fans, men stedet mangler atmosfære. Nå er kanskje jeg helt blåst, eller kanskje var det fordi vi var ved enden av Amerika-oppholdet, eller kanskje er det fordi jeg har vært i den ennå større lekegrinda Dubai, at jeg ikke greide å la meg imponere. I bunn og grunn tror jeg feilen ligger hos meg. Man har det aldri mere gøy enn man skaper selv, og kanskje trodde jeg Vegas skulle gjøre mere for meg. Det er litt som charterferie møter Disneyland. Og jeg var ikke forberedt godt nok. I tillegg er det ingen av oss som spiller.

Det som derimot er fantastisk i Vegas er at hvermannsen kan få oppleve skikkelig luksus. Gucci og Pradabutikker på hvert et hjørne, fantastiske show som går nesten hver dag. Service av en annen verden. Men pass deg, følger du ikke med robber de deg. Byen er bygget for å melke folk for penger. Å ta ut penger i minibankene på casinoene koster deg mellom 10 og 15 % av uttaket. I taxiene tar de 3 dollar påslag for å bruke kort, og minstetips på 3 dollar er vanlig. Å gå ut å spise middag, som i Amerika sammenlignet med Norge, vanligvis er en svært rimelig affære, har norske priser. Drinkene i barene på de store hotellene også. I tillegg har du tipsen på 15 - 20 prosent. Så ikke la deg lure av at du kan få luksus- hotell for noen hundrelapper. Internett på omlag 15 dollar per enhet (man vil jo gjerne skrive hjem om det man opplever), bestiller du en drink eller to ved bassenget og tar en snack, kommer rom- regninga fort på tusen kroner natta i tillegg. 

Men det er mulig å leve billig i Vegas. Reiser man i ukedagene er det mulig å få de beste hotellene for en tienedel av prisen. Spør man conciergen på hotellet kan han ofte hjelpe til med gratis billetter selv til de største showene. I gatene ved siden av The Strip finnes restauranter med normale priser, og på Hooters er det øl for 2 dollar under happy hour fra 18-22. Det finnes liquer shops på mange gatehjørner, og du kan drikke egen øl i de fleste av kasinoene (om det er lov vet jeg ikke, men vi møtte noen gamle damer ved bassengkanten som gikk ru dt med noen enorme begre, med drikke de hadde tatt med fra hotellrommet, og disse koppene så vi overalt). Sammenligner man å kjøpe en kasse med 24 øl til 12 dollar, eller kjøpe en øl på hotellet til 9,99 pluss tips, sier det seg selv at det lønner seg. Mange av hotellene tilbyr også all you can eat, og av og til all you can drink for en rimelig penge. Om man er på budsjett da. 

Er man ikke på budsjett kan man ta fullstendig av. Alle de berømte kokkene har egne restauranter i Vegas, med menyer som begynner fra 100 dollar. Spiller man, kan man kjøpe seg inn på bord med storspillerne fra 500 dollar, en orgasmisk opplevelse for en spillefrelst. De største stjernene har show som går hver helg. Konserter, kamper, vannshow, luftshow, utesteder. Alt er i toppklasse. 

Neeei, ikke igjen..

-" Hva var det egentlig som skjedde akkurat nå?", utbryter Danny. Vi har inntatt horisontal posisjon i bilsetene på en parkeringsplass midt mellom Hollywood og Vegas. Etter å akkurat ha blitt enige om at vi skulle begynne et nytt og sunt liv, og at vi ikke kunne oppleve noe sykere enn Hollywood, er vi blitt sultne og ruller inn til en Panda garden buffet. Etter å ha levd på fastfood, drinker og øl i en uke, tenkte vi at litt kinamat med masse grønnsaker var midt i blinken. Men dette var ikke en buffet som vi kjenner dem fra Norge.

 -"Jeg husker ikke alt  jeg har spist en gang jo", klager Danny og holder seg på magen. Danny har virkelig slått seg løs. Rekke opp og ned med alle retter du kan forestille deg. Kinamat, fastfood, supper, desserter, sushi.. - ALT... Den siste retten han komponerte bestod av en softis i kjeks, med fransk toast og en pizzaslice på. Det ble litt mye, selv for Danny. Alt dette for syke 7 dollar. Dette landet kan bare ikke å begrense seg. Alt er over the top. Bilene, severdighetene, husene, alt. Mens reklamene går på radioen, om at alle fortjener plastisk kirurgi for en billig penge, og at doktor etellerannet hjelper deg om kroppen er i dårlig form etter et svangerskap, eller at nå kan alle få hjelp til å fjerne arr og kviser, for hvem vil nå ha det?, Så ruller vi forbi fastfoodkjede etter fastfoodkjede. Drive in, drive through, pump and eat. Alt er lagt til rette for at man slippe å gå en meter for å skaffe seg mat eller fylle bensin. Det er til og med drive inn pharmacy og liquer shop. Dette må være forbrukersamfunnet på sitt verste. Det er ikke rart Amerikanske politikere snakker om at de må ha økonomisk vekst. Det kan umulig finnes noe bærekraft i denne livsstilen. Alle skal ha luksus, men det skal ikke koste noe... 

Men nå skal ikke jeg henge meg mere opp i moraliteter, vi er tross alt  roadtrip for å ha det gøy og levva livet. Vegas, here we come!!

Shoppingangst, strippesjokk og Venice Beach

Det er noe med lufta i Hollywood som gjør deg litt spø, tror jeg. Jeg våknet i allefall til min første morgen i Hollywood med en ekstrem trang til å shoppe. Jeg kjente et grusomt sug i mage, en slags abstinens eller lengsel mot alle de lekre vinduene vi hadde gått forbi dagen før. Javisst, tenkte jeg, jeg fortjener litt luksus. Jeg mååå ha det. Danny var ikke så overbegeistret for å dra å handle i 35 varmegrader, men et kompromiss ble inngått: Shopping mot strand. To timer shopping mot resten av dagen på Venice Beach. 

Som en hodeløs kylling løp jeg mellom alle butikkene. LUKSUS, LUKSUS. For halve prisen av i Norge. Om det var varmen, Beverly Hills-lufta eller at jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket, som førte til at jeg endte opp med ei veske jeg absolutt ikke burde bruke penger på, og en del andre godsaker, vet jeg ikke. Men jeg erfarte at shopping lett kan være avhengighetsskapende,. Du får et rush av en annen dimensjon av å bruke penger du egentlig burde bruke på helt andre ting. To timer senere sitter vi i bilen på vei til stranda når adrenalinet gir seg og blir erstattet av aaaangst. Stranda er fin den, og jeg tenker på Halvdan Sivertsensangen om han Sverre som lå fanget i timesvis i en båt som var i ferd med å forlise, og da seakingen reddet ham og de spør han hvordan det går, svarer han " Det kuinn ha vørre værre". - Og han har helt rett, det kunne vært verre. Dessuten er Venice Beach et ganske psykedelisk sted, med legalisert medisinsk marihuana outlets på hvert et hjørne, muscle beach gym med overdimensjonerte svette mannfolk som gjør seg til for forbipasserende. Og funky mennesker i alle aldre i morsomme farger, så shoppingangsten fikk konkurranse om oppmerksomheten. Etter stranda fanges vi i turistfella Santa Monica, der jeg kjøper en øl til hårreisende 70 kroner. Etter todollarøllene vi var vante med ble det litt av et sjokk. Stakkars turister som kommer til Norge, tenker jeg inni meg.

Vi er sene ut, og bestemmer oss for å dra rett til Santa Monica Boulevard, homsegata fra dagen før. Det som møter oss er det villeste jeg noen gang har sett. På hvert et bord står det så godt som nakne gutter innsølet i olje, med truser hvis passende navn ville vært Penisfuteral. Bassen står i taket, det er lyskastere, vindkanoner, røykmaskiner og menn inne i bur og på stenger i taket. Over alt vandrer muskuløse menn i tank-tops, og toppløse, nydelige bartendere går rundt og serverer shots. Det er et kjøttmarked av en annen verden. Vi klemmer oss frem til en prime lokasjon i baren, og etter at det verste sjokket har gitt seg over å se at folk putter penger ned i de små trusene på danserne for å få se tissene ders, begynner jeg å innse at JEG MÅ BLI HOMO! 

Vi går fra bar til bar med halvnakne menn og ender til slutt opp på et sted hvor det plutselig ble helt svart, før lyskastere og et neonregn lyste opp en scene i taket, og en Nikki Minaj-kopi akkompagnert av dansere kommer ut. Grafitti og noe rosa greier sprayet utover oss og dama sang og danset. Vi ble litt lei og var i ferd med å skulle prøve enda et sted, da vi fikk beskjed om at moroa var over. Alt stengte. Slukøret gikk vi nedover gata for å se etter noe som var åpent, da vi ser en trailer med kø utenfor. Her må det skje noe action tenkte vi og løp bort. Det viste seg å være en mobil aidstesteklinikk. Litt spesielt tenkte vi, men skitt au, hvorfor ikke prøve. Før det var vår tur stengte desverre hele greia. Tenk det, vi kom ikke inn her en gang. Heldigvis var pizzasjappa på hjørnet åpen og vi løp dit. Jeg ble litt forferdet da betjeningen kjente oss igjen fra kvelden før. Var vi så gærne, eller var det vår entusiasme over deres deilige pizza som gjorde oss så gjenkjennelige? Etter å ha snakket med noen trivelige lesber, som inviterte oss til Palm Springs dagen etter, begynte jeg og Danny å krangle om pizzaen og vi dro hjem. 

De gale har det godt!!

Hollywood, baby!!

Hollywood, hva skal jeg si. Jeg var ganske overveldet av San Fransisco, jeg. Og her var vi, plutselig på vei til LA, Beverly Hills og Hollywood. I det vi ruller gjennom byen og ser Hollywoodskiltet, Hollywood Blvd, Sunset Strip og Rodeo Drive går det opp for meg: " Were in fuckin Hollywood, baby!!" 

Danny greier ikke å slutte å snakke om hvor mange kjendiser vi skal se, om at vi må snike oss med på afterparty med dem, og at vi heelt sikkert blir oppdaget. Han ble ikke oppdaget sist han var her, men denne gangen skjer det nok, han føler det på seg. Vi kjører forbi Chateu Marmant, hotellet hvor Lady Gaga måtte baile ut Lindsey Lohan med en regning på 45 000 dollars. - " Her vil vi bo", sier Danny. Men desverre skal vi ikke det. Vi har ca ingen penger, så vi finner et hotell som har beliggenheten, men ikke akkurat komforten. Litt motsatt av det vi fikk i SanFran. 

Denne gangen er jeg helt sikker på at jeg får valuta for pengene med helene og løshåret, så jeg hiver det på meg, og vi vandrer bort på The Beverly Wilshire, femstjerners hotell og setter oss i baren og bestiller en flaske vin. I følge Danny er det i hotellbarene på de lekreste hotellene kjendisene henger, så har de syke afterparties på rommene etterpå. 

-"Vi er så nerder, vi oppfører oss som superstjerner, men egentlig er vi bare bomser", sier Danny. 
Det stemmer litt at holdning har alt å si. Vi føler det er mange som ser på oss. Enten det, ellers så er det fordi vi begynner å bli litt fulle og sikkert ser litt crazy ut. Men vi ser ingen kjendiser, og etter å ha fått regningen tar Danny meg i handa og vi løper der ifra. I tillegg til å ha bestilt noe som sikkert var den billigste vinen der, hadde han ikke akkurat lagt igjen tips verdig for royalities, så vi må løpe før de begynner å klage. Vi tar en taxi opp til Viper Room, Johnny Depps kjente utested, The Roxy og Whisky a go go, men vi blir skuffet. Hipsterne forfølger oss og ingen kjendiser er å se. Etter å ha sett sikkert tusen mennesker i flanellskjorte og boots, gir jeg etter og vi setter nok en gang nesen for byens homseområdet. 

La galskapen herje

En must see liste fra San Fransisco

Da var San Fransisco over og vi er klare for å reise videre. Alt i alt har vi fått det vi ønsket oss. En liten must see-liste til deg som har tenkt å ta turen: 

* Gå en tur på Golden Gate Bridge. 

* Kjøre opp og ned de sinnsyke gatene på toppen av byen og kjenne suget i magen som når du tar berg og dalbanen på tusenfryd. 

* Lombard Street med sine mange svinger. Har dere ikke bil kan turen også tas på sykkel, og trikken stopper faktisk rett på toppen. Er man gærn kan man spørre noen om haik ned. 

*Leie sykkel på Fishermans Warf. Sebsjøløvene og alcatraz og sykle gjennom parken med dyrehagen og alle de rare attraksjonene.

* Kjøre åpen trikk gjennom byens gater og beundre arkitekturen, hopp på og av om man ser noe spennende og drøm at man er Cameron Diaz i The Sweetest Thing. 

* Ta en tur til Mission Street enettermiddag kveld. Ta taxi til Mission og 19th, spis deilig tapas og drikk billige drinkerpå Cha Cha Cha (5 kr for en halvliter!!!) og ta dere en tur på little Baobab rett rundt hjørnet (eller finn en av de titalls andre små koselige latinostedene i de mange smugene) og drikk mojitos og se på salsadansende latinoer ( eller prøv deg på gulvet selv).  Etterpå kan dere gå på Beauty bar å se på alle hupsterne, og realisere at selv om man er på en snurr er det andre som snurrer værre. 

* Gå clubbing i Castro. San Fransisco er en stor by, men det er faktisk homseområdet som står for det beste utelivet. Ikke vær for full, og ta med kamera, denne opplevelsen vil du både huske og kunne dokumentere. Alle de gærne homsene i fantastiske antrekk er en attraksjon i seg selv, og er du litt ydmyk får du som regel ta et bilde. 

* Bo i området Hayes, Nob Hill eller Russian Hill. Taxier er billig, så dere kommer dere til mer livlige steder for av og til er det greit å slippe å ha fulle junkier som hyler og vræler rundt husveggene hele natta. Det er også Greit å føle seg trygg om man må ut alene for å kjøpe noe. Vi bodde i Little Saigon, og stort sett alle områdene rundt var fulle av uteliggere og junkier, som gjorde så mye rart at det var både litt underholdende og spennende, samtidig som vi til tider var ganske nervøse. Områdene er ti ganger værre enn området rundt Oslo S, bare uten horer, så det spørs vel hva man er på jakt etter. 

* Ta bilen til botanisk hage i Golden Gate parkog lukt på blomstene. På vei tilbake stopper dere ved Tanner-huset fra nittitallsserien Full House

Hipster-what?!?

Å dra ut i Mission var en surreal opplevelse. På forhånd hadde vi blitt fortalt at dette var 'hipster'-området. Jeg gikk på smellen å tro at en hipster var en som var spesielt hip, så jeg hadde tatt på heler og satt i løshåret og følte meg riktig fjong. men da vi ankom klubben vi ble anbefalt, viste det seg at en hipster er litt som Radio Norge; det verste fra de fire siste tiår. Personlig har jeg aldri skjønt at det er lekkert å både skal ha på bowlerhatt, nettingstrømpebukse, armyboots, skinnjakke, flanellskjorte og madonnasveis fra åttitallet samtidig, men det er nå deres sak. 

Resultatet var i allefall at jeg, og Danny i sine lyse bukser, mokkasiner og poloskjorte, følte oss litt som barbie og ken som hadde forvillet oss bort på Halloween. Men men, hva er det de sier, det er få ting som ikke kan kureres med litt alkohol. Og etter å ha funnet mat og superbillig drikke (2 dollar for en halvliter) på Cha Cha Cha, virker det plutselig helt naturlig at en ganske tjukk negresse kom pratende i telefonen ned gata, i bare ei polkaprikket rosa og lilla g-strengtruse. Etterpå var vi superklare for å teste dansefoten på en av de superhyggelige latinobulene vi hadde gått forbi, men som vi hardt fikk erfare, stenger utelivet i SanFran tidlig. Vi var ikke helt klare for å gi opp, så vi snek oss en tur innom Beauty Bar and Club, men i forhold til de elleville og litt underlige menneskene der inne følte vi oss så edrue igjen, så vi tok et passbilde i fotoboden på dansegulvet og satte nesen hjemover.

- De som sier USA ikke har vakker arkitektur må være blinde. Eller så har de aldri vært i San Fransisco!!

Danny har løpt rundt hele dagen og pekt på bygninger. Det er mye fint å se på. Vi har sett shoppingområdrt, havnen, alcatraz fengselsfort og mere til. I dag skal vi prøve området Mission, som visstnok skal være et kilt hipsteromeåde med mye bra mat. Etter å ha vært på crazy gay-clubbing i går, skal det bli koselig å ta noen drinker og bare se på folk. wish us luck!!

Noen snapshots fra San Fran

                               

SanFran er en fantastisk by å spasere rundt i. Gatene er lette å orientere seg i, det finnes masse transport og taxis er billig. 

  

Mens vi går rundt og koser oss glugg ihjel, er det umulig å ikke legge merke til alle som ikke har en like hyggelig hverdag. Til tross for at hotellet vårt ligger kun et steinkast unna luksusutikkene er det flust av uteliggere over alt rundt der vi bor. Her har en kar ordnet seg et lite hjem, midt på gata. Dyne, pute og et lite nattbord. Noen av dem er så høye at det ser ut som de går på stylter, en svart, god og rund dame er så skeiv at hun ikke legger merke til at parykken er tatt på bak fram, andre er så bleke og blå at de nesten er gjennomsiktige. Overalt selges dop rett foran øynene på oss. Heldigvis er det også politi på hvert et gatehjørne og det er forholdsvis rolig. Jeg spurte Danny hva han tror har skjedd med disse menneskene; "Dop skjedde disse menneskene, se, hun der ser ut som hun dro på fest for ti år siden og bare aldri ble ferdig, mange grunner til å ikke dope seg gående rundt her".

Lombard Street - et must i SanFran

Lombard Street er et Landemerke i SanFran. Gata snor seg i superbratte svinger rett ned og hele kjøreturen tenker man bare : "Dette er sykt og det kan umulig gå bra"! Og det er det som gjør den så fantastisk at folk setter av dagen til å kjøre opp og ned. Det var litt morsomt å kjøre bil og ta bilde av folk som kjører bil. Nok en meningsløs menneskelig aktivitet"! 

Dette er forresten reisefølget mitt! Danny møtte jeg på den lokale kebabsjappa i Oslo etter en fuktig natt på byen for fem år siden. Danny og broren lurte på hva som feilte oss ettersom de hadde sett oss på Deli deluca rett før, og nå var vi her på kebabsjappa for å spise ENDA MER! Vi svarte på spørsmålet med, hva DE gjorde på Deli og spise og SÅ på kebabsjappa. Vi fant vel egentlig ut allerede da at vi hadde i allefall to hovedinteresser felles: mat og moro! Kan det bli bedre? Og nå har altså Danny bodd tre år i Vancouver, og etter å ha besøkt meg i Utskarpen bestemte vi oss for å reise på denne roadtrippen

Woooow - Redwood

-"Siiiiljeee, kom å se, det treet her, denne utsikten. Guuuud, det er utroliiig". Dagen i Redwoodskogen var faktisk utrolig. Jeg og Danny løp fra sted til sted blant alle trærme ( og det var en del av dem) og hylte av fryd. På natta da vi ankom skogen var mere nevrotisk, med svære trær stikkende opp av motorveien og svinger og kroker i 30 km /t klokka 12 på natta følte vi oss mere fanget i en skrekkfilm, men i lyset.... Denne skogen... WOW! Noen av trærne er faktisk eldre enn Jesus. Tenk det da. På det ene bildet står jeg i et tre som er eldre enn vår tidsregning. Jeg følte meg fanget i en blanding avPochahontas og Avatar, blant enorme grener, dansende piletrær og fuglesang. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så ekstatisk av noen trær. Altså, jeg er glad i naturen, men dette var overjordisk nydelig. Folk sto faktisk og klemmet trærne. Dette er enopplevelse man ikke kan la være. Åbli høy på skog!! 

Alt er svært!!!

Dagen i dag har tatt oss langs vestkysten, fra Astoria og helt ned til Grants Pass og Redwoodskogen. I følge Danny har vi kjørt distansen Oslo til Barcelona, men jeg blir så forvirret av disse milesene, så det eneste jeg kan si med sikkerhet er at vi har kjørt LANGT! Vi har fått sett en god del allerede. De små havnebyene langs kysten, og naturen er helt fantastisk. Vi må stadig stoppe å beundre både stort og smått, og ofte må vi le av alle de crazy greiene disse amerikanerne finner på å sette opp. En av tingene vi allerede har fått merke er at ting er mye større i Amerika. Avstandene er naturligvis større, men alt fra kjøpesentere, hus, biler og tilogmed folk er større. Vi prøvde oss inne på en Walmart, men første gang kom jeg tomhendt ut, det var rett og slett så overveldende at jeg glemte hva jeg skulle ha. Jeg sliter jo allerede i Norge med å velge i det enorme utvalget, men her er det hylle opp og ned, kilometervis meg hylleplass, proppfullt av alt kapitalismen har klart å utvikle. Det er skremmende men på samme tid fascinerende, spesielt når man beynner å tenke over hvorfor det er logisk at det skal koste mindre for en 10-pack enn en 2-pack osv. Vi har også allerede blitt lei av vei-mat. Jeg promper allerede frityrolje føles det ut som. Samme hva jeg prøver å spise er det enten sukker på det eller det er fritert, eller helst begge. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi skal overleve. Selv om kystruta er j... Lang kan den anbefales til alle med god tid. Det beste på turen var i grunn Området fra Cannon Beach og rundt der, med de unike klippene dere ser på det ene bildet. De små byene med alt fra noen få hundre til noen tusen innbyggere er også morsomme å se på, med alle sine skjeve hus og morsomme farger. I morgen gleder jeg meg til å utforske redwoodskogen ( vi fikk et glimt av de eeeenorme skyskrapertrærne på veien i dag, men pga mørket greide vi ikke se særlig, og ikke turte vi stoppe heller). God natt;)

Vår fantastiske bil! Og første natt i USA

Bilen vår heter hyundai Santa Fe og er en ganske så fantastisk SUV. Verken jeg eller Danny er spesielt opptatt av biler, så i utgangspunktet hadde vi bare leid en liten sak, men fordi mannen hos Avis likte oss så godt (jeg vet ikke om det var meg eller Danny han var mest interessert i da), så fikk vi oppgradere hele 6 klasser. Både jeg og Danny hadde gledeshylutbrudd på omgang hele veien fra Vancouver flyplass og til grensa, ettersom vi stadig oppdaget ekstrautstyr på bilen og det gikk opp for oss at vi skulle på tidenes roadtrip. (Takk Avis). Første natt ble tilbrakt på et skikkelig roadside motell, akkurat som man har sett på film, hvor man kjører helt opp til døra og laster av bagasjen. Jeg fikk litt pulp fiction følelse da jeg så en mørk flekk på teppet og noe hvitt ved tven, og fantaserte om alle gærningrne dom sikkert hadde bodd der i tidenes løp, men vi sovnet ganske så umiddelbart og sov godt, så rommet gjorde det det skulle.  Nå er vi bare spente på hva første dag nye dag i Amerika vil bringe.

USA here we come

Endelig starter den virkelig spennende delen av roadtrippen vår:) :) på nesten to uker skal vi tilbakelegge distansen fra Vancouver, via Astoria, ned langs the Sunshine coast, se redwoodskogen, San fransisco, LA og Las Vegas og alt derimellom. Vi har leid bil. En skikkelig fantastisk svær og god SUV hvor vi sitter som konger, og tanken er at vi skal få med oss litt av alt områdene har å by på.  Grensepasseringen gikk fint. Jeg hadde vært litt forvirret med tanke på de nye reglene om forhåndsregistrering og ESTA, som det viste seg ikke var nødvendig når man kjørte over, så kunne spart de dollarene, men var liksom greit å være sikker. Denne første dagen var tanken å se hvor langt man kommer og ta inn på et roadside motell der det dukker opp:) La eventyret begynne!!!

Stanley Park, en oase midt i byen

Stanley Park er en av verdens største byparker. 10 % større enn New Yorks Central Park og omringet av  nesten 9 km asfaltert fortau og 200 km med stier er den ganske overveldende å utforske. Inne i parken finnes et bredt dyreliv og ganske mange spennende, store og spesielle vekster. Man føler seg nesten som på regsnskogsafari, bare et steinkast fra byen. På turen var vi så heldige å både møte masse søte ekorn, men også et rikt fugleliv og noen supersøte vaskebjørner, men pass deg, de kan være farlige.

Grouse Mountain - For en opplevelse

 

- Og jeg som trodde jeg var i OK form... Det fikk jeg kraftig avvist i fjelløypa opp Grouse Mountain i Vancouver. Fjellet rager 1200 meter over Vancouver sentrum, og til tross for at det har en veldig funksjonell gondolheis opp, bestemte vi oss altså for å klatre opp fjellsiden. Jeg burde tatt hintet da vi gikk forbi et skilt hvor det sto "only for the physically advanced", men da var det jo liksom allerede for sent. I småsko og etter å ha trodd vi skulle dø omlag 3000 ganger nådde vi endelig toppen hvor en helt utrolig utsikt ventet oss. Vi fortsatte spaserturen innover fjellet, som om vinteren huser flere skibakker, mens om spmmeren har flere aktiviteter som paragliding, en tur opp i vindmølla og masse annet. Jeg og Danny bestemte oss for å ta fjellheisen til toppen for å se litt mer av utsikten. I det jeg ser ned må jeg plutselig utbryte - Er det en BJØRN?? Og sannelig var det ikke masse innhengninger der med bjørner også rett under beina våre. Ganske utrolig. På toppen er det også flere restauranter, og turen fra vancouver sentrum om over i bår er også en ganske utrolig tur, til bare et par dollar. Jeg må desverre avsløre at det ble gondol og taxi ble bestilt til reisen hjem og Føttene nekter fremdeles å ha på noe annet enn flipflops...

Nydelige Vancouver

Vancouver er virkelig en helt fantastisk by. Jeg trodde Oslo hadde en unik beliggenhet, men Vancouver er en enorm by med ALT!! Fjellene skaper en nydelig ramme og skaper en unik kontrast til de futuristiske skyskraperne. Gatene er rene og fine, maten er nydelig og menneskene fantastiske. Vi har vært så heldig å finne et koselig lite hotell i en rolig gate mitt i byen, i området West End. Dette er virkelig et område å anbefale, både fordi det er hyggelig og sikkert, og pga sin unike beliggenhet både til transport, severdigheter og parken. Hotellet vi bor på heter Buchan hotel. Badet er gammelt og det er ikke akkurat nytt, men gaten og stemningen får oss til å føle det som om vi er dratt 50 år tilbake i tid. Koooselig. 

Innflyging til Vancouver

Jeg har alltid vært så fascinert av de menneskene som står klare i køen lenge før boarding. Spesielt når de samme menneskene er de som først skal av flyet og de som står og presser ved bagasjebåndet, hva har de det så travelt for? For meg er det nemlig reisen som ER målet. Å sitte å studere alle de ulike menneskene de ser på flyplassene. Le av barnefamiliene som stresser og roper, og misunne kjæresteparene som står og kliner. Være litt engstelig for om den skumle mannen med skjegg og turban som heelt sikkert kan være talibaner, skal på mitt fly osv. Og så er det selve flyturen. Sette seg ned, be om et glass vin. Sjekke hva som finnes av filmer å se på. Sette på en film. Bli servert litt mat. Mere vin. Sove litt og våkne til mere mat. Kanskje har man tilogmed reisefølge med en trivelig historie å fortelle. Dette var forøvrig første gang med Virgin Atlantic, men fordi de hadde så liten beinplass ( for mine 180 cm), ikke god mat og at de insisterte på å vekke meg hele tiden og andre merkelige rutiner, tror jeg det blir en stund til jeg reiser med dem igjen. 

Endelig på vei

Jaaaaa, endelig er jeg på vei til første stopp, Vancouver, Kanada! Til tross for at det er helt jævlig å stå opp klokka fem på morgenen, blir trøttheta utdanket av reisenervene med 1000. Eller, reisenerver? Reiseglede er kanskje et mere presist ord. Den følelsen du har i magen når du vet du skal oppleve noe nytt og spennende, som bobler og bruser og gjør det helt umulig å sove nettene før avreise. Vel, nå er jeg på vei!!! Og jeg vet at dette blir stort. Til tross for at jeg har vært mye ute i verden før, er det alltid  noe spesielt å skal utforske et nytt kontinent. Denne gangen går reisa fra Kanada til Mexico. Planen er å følge vestkysten nedover, akkurat hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit er ennå et mysterium. Eller mysterium.. Vi har vel bare ikke hatt så mye tid til å planlegge enda, men det blir nok gøy. Las Vegas, San Fransisco, LA, Washington, og ikke minst Hollywood er noen av stedene jeg har lyst til å besøke. Fordi vi ikke har noen plan, har vi en god anledning til p høre på tips fra andre son har vært der, om spesielle steder, bydeler, kafeer og sights vi bør få med oss i hver by. Vet noen av et spesielt koselig hotell eller andre overnattingsmuligheter tar vi også i mot tips om det. Gleder meg til å bli nærmere kjent med disse amerikanerne. Jeg hører de er litt gærne, så det blir gøy å finne ut av.