Det er noe med lufta i Hollywood som gjør deg litt spø, tror jeg. Jeg våknet i allefall til min første morgen i Hollywood med en ekstrem trang til å shoppe. Jeg kjente et grusomt sug i mage, en slags abstinens eller lengsel mot alle de lekre vinduene vi hadde gått forbi dagen før. Javisst, tenkte jeg, jeg fortjener litt luksus. Jeg mååå ha det. Danny var ikke så overbegeistret for å dra å handle i 35 varmegrader, men et kompromiss ble inngått: Shopping mot strand. To timer shopping mot resten av dagen på Venice Beach.
Som en hodeløs kylling løp jeg mellom alle butikkene. LUKSUS, LUKSUS. For halve prisen av i Norge. Om det var varmen, Beverly Hills-lufta eller at jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket, som førte til at jeg endte opp med ei veske jeg absolutt ikke burde bruke penger på, og en del andre godsaker, vet jeg ikke. Men jeg erfarte at shopping lett kan være avhengighetsskapende,. Du får et rush av en annen dimensjon av å bruke penger du egentlig burde bruke på helt andre ting. To timer senere sitter vi i bilen på vei til stranda når adrenalinet gir seg og blir erstattet av aaaangst. Stranda er fin den, og jeg tenker på Halvdan Sivertsensangen om han Sverre som lå fanget i timesvis i en båt som var i ferd med å forlise, og da seakingen reddet ham og de spør han hvordan det går, svarer han " Det kuinn ha vørre værre". - Og han har helt rett, det kunne vært verre. Dessuten er Venice Beach et ganske psykedelisk sted, med legalisert medisinsk marihuana outlets på hvert et hjørne, muscle beach gym med overdimensjonerte svette mannfolk som gjør seg til for forbipasserende. Og funky mennesker i alle aldre i morsomme farger, så shoppingangsten fikk konkurranse om oppmerksomheten. Etter stranda fanges vi i turistfella Santa Monica, der jeg kjøper en øl til hårreisende 70 kroner. Etter todollarøllene vi var vante med ble det litt av et sjokk. Stakkars turister som kommer til Norge, tenker jeg inni meg.
Vi er sene ut, og bestemmer oss for å dra rett til Santa Monica Boulevard, homsegata fra dagen før. Det som møter oss er det villeste jeg noen gang har sett. På hvert et bord står det så godt som nakne gutter innsølet i olje, med truser hvis passende navn ville vært Penisfuteral. Bassen står i taket, det er lyskastere, vindkanoner, røykmaskiner og menn inne i bur og på stenger i taket. Over alt vandrer muskuløse menn i tank-tops, og toppløse, nydelige bartendere går rundt og serverer shots. Det er et kjøttmarked av en annen verden. Vi klemmer oss frem til en prime lokasjon i baren, og etter at det verste sjokket har gitt seg over å se at folk putter penger ned i de små trusene på danserne for å få se tissene ders, begynner jeg å innse at JEG MÅ BLI HOMO!
Vi går fra bar til bar med halvnakne menn og ender til slutt opp på et sted hvor det plutselig ble helt svart, før lyskastere og et neonregn lyste opp en scene i taket, og en Nikki Minaj-kopi akkompagnert av dansere kommer ut. Grafitti og noe rosa greier sprayet utover oss og dama sang og danset. Vi ble litt lei og var i ferd med å skulle prøve enda et sted, da vi fikk beskjed om at moroa var over. Alt stengte. Slukøret gikk vi nedover gata for å se etter noe som var åpent, da vi ser en trailer med kø utenfor. Her må det skje noe action tenkte vi og løp bort. Det viste seg å være en mobil aidstesteklinikk. Litt spesielt tenkte vi, men skitt au, hvorfor ikke prøve. Før det var vår tur stengte desverre hele greia. Tenk det, vi kom ikke inn her en gang. Heldigvis var pizzasjappa på hjørnet åpen og vi løp dit. Jeg ble litt forferdet da betjeningen kjente oss igjen fra kvelden før. Var vi så gærne, eller var det vår entusiasme over deres deilige pizza som gjorde oss så gjenkjennelige? Etter å ha snakket med noen trivelige lesber, som inviterte oss til Palm Springs dagen etter, begynte jeg og Danny å krangle om pizzaen og vi dro hjem.
De gale har det godt!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar