Inspirasjon fra Amerika

På min reise gjennom Amerika fant jeg mye Amerikanerne er bedre til enn oss. Jeg elsket de mange kake og godteributikkene som bare flommet over av pigge farger og masse godis. Jeg ble i skikkelig godt humør av å sitte på den lokale cupcake-sjappa og spise muffins og drikke chai-latte.

Det eneste jeg må si at vi nordmenn derimot er MYE bedre til, er å få søtsakene våre til å smake EKTE. Hjemme bruker jeg ikke konserveringsmiddel i kakene mine i hele tatt. Her kunne man nesten føle e-stoffene, og da jeg spurte kake-dama hvor lenge kakene hadde ståttt, og hvor lenge jeg kunne a de var hun usikker. Det hun visst var at de kunne stå LENGE, noe som ikke var så veldig betryggende.

Konklusjonen min er nok at ekte er best. Selv om det kanskje ikke ser like lekkert ut;)

Vernissage på Kunstlåven på Angelltrøa

I dag har vi vært og besøkt Margit Sandvik, som er vår leverandør av glasskunst på Galleriet;) Hun lager fantastisk fine glassfigurer i muntre farger. Nytt for julen er disse fine julehjertene, samt nisser og andre små godbiter. Jeg satser på å få det nye soortementet nordover så raskt som mulig;)

Allerede fra slutten av november vil galleriet være åpent for besøkende til julemessa;) Hver søndag;)

På fairytale Cupcakes i Trondheim;) Inspirasjon!!

Eeeeendelig er det snart tid for å åpne min kjære lille kafe og restaurant i Utskarpen igjen. Åstas har vært stengt siden sommeren, og faktisk har jeg savnet den kvalmende fornemmelsen etter å ha bakt og prøvesmakt 100 forskjellige cupcakes-oppskrifter for å finne den som smaker best. Nå er det smaken av jul jeg er på utkikk etter, og hvor er det bedre å lete etter inspirasjon, enn hos Fairytale Cupcakes i Trondheim?

Jeg valgte en bringebær cupcake, med noe som kan ligne på fromasj på toppen. Bunnen var en vanlig sjokolade med hele bringebær i. Det var en god cupcake, men fromasjtoppingen var ikke helt som jeg hadde forventet meg. Jeg skal prøve noe lignende på Åstas, så får vi se...

Nordmenn kan å plage seg selv

Mexico! Femstjerners all-inclusive er virkelig noe. All verdens, beste mat døgnet rundt, alle drinkene du kan ønske deg, basseng og strand. Fantastisk. Men selvfølgelig må jo vi nordmenn plage oss selv. Å bare nyte denne oerfloden blir for dumt. Danny insisterer på å sammenligne oss med andre tjukke turister hele tiden: " har jeg større mage  enn han der?" og "Tror du jeg veier mer enn han der?", gir meg fullstendig noia. Jeg føler meg som en vandrende hvalross. Så vi drikker noen drinker og føler oss straks bedre. Plutselig synes ikke Danny der er flaut å forsyne seg fra buffeten fem ganger på rad lenger. Pluss dessert. Vi drikker noen flere drinker. Tjo og hei. Danny sier at hvitvin gjør ham slankere. Hvitvin og champagne er det man skal drikke om man skal være en slank og vellykket alkis. Det er lite kalorier og man får ikke hodepine. Han ser faktisk at magen har krympet allerede. 

Dagen etter våkner jeg med angst. Danny står klistret foran baderomsspeilet og beføler magen sin igjen. "Hjeeelp" sier han, "magen er tilbake". Heldigvis har hotellet en gym, så vi trener litt. Vi svetter som griser mens vi går på apparatene. Vi kjenner avfallsstoffene forlate kroppen, og vi bestemmer oss for at heretter skal vi trene hver dag. Vi spiser sunt til lunsj og føler oss tusen ganger bedre. Plutselig sammenligner vi oss med de spreke turistene på stranda. Faktisk føler vi oss så bra at vi kan ta noen drinker uten dårlig samvittighet. I det Danny kommer gående fra baren med nye drinker, bekjenner han at han har regnet på det. Sammenlignet  med norske priser har vi drukket for mer en turen kostet. "Tenk hvor mye vi har spart". "Vi er så heeeldige"...

I kveld er det karibisk aften med sjømatsbuffet laget av superkokker. De skal servere fristelser fra det karabiske kjøkken, med påfølgende drinker og underholdning. Og jeg er fryktelig spent på i hvilken form vi vil våkne i morgen... 

Wreck Beach, Vancouver: Silje møter tissefanter og andre syke ting

I dag har jeg fått en visuelt grundig innføring i menneskelig anatomi. At tissefanter kan se så utrolig forskjellig ut kom faktisk som litt av et sjokk. 

Wreck beach er Vancouvers nudiststrand, eller clothing optional beach, som de kaller det her. Jeg har brukt ord som psykedelisk, sykt, vilt og psykotisk en god del under denne turen så langt. Men ærlig talt, jeg har ikke ant hva jeg har snakket om. 

Rett bak universitetet og ned en lang sti ned til havet ligger en bortgjemt oase av weirdness. Her kan du ligge å sole deg mens gamle menn med hårete tissefanter vandrer rundt, du kan bestille margeritaer av toppløse servitriser eller pølse av en franskmann med flere smykker enn en masaikriger, og ja, pølsa fremme. Hippietelt omringer stranda, nakne massører tilbyr massasje og healing, folk trener yoga og selger batikkfargede sjal og kjortler. Et ektepar på omlag 60 år kaster frisbee til hverandre ute i vannet. De fniser og ler som fjortiser mens svære pupper, mager og tissefant deiser rundt. Hele stranda er innsvøpt i en søt eim av svette, matlukt og kannabis. Mens jeg ligger og ser utover del hele, er det vilt å tenke på at bare noen hundre meter lenger opp vandrer helt normale universitetsstudenter rundt. 

Dette er virkelig noe for seg selv. Hele stedet har en atmosfære ulikt noe jeg noen gang har opplevd. Jeg har bodd i hippiebyen Byron Bay i Australia, men kanskje er det nærheten til den vanlige sivilisasjonen, eller det faktum at alle er nakne, som gjør dette til noe av det mest spesielle jeg har vært med på.

Bak oss sitter en mann kledd i kjole. Han sitter og klager over hva som feiler de nakne menneskene ettersom de bare vil lvære nakne og ikke ha på kjole. De nakne på sin side argumenterer heftig for at han burde ta av seg kjolen og heller være naken.  Jeg vet ikke helt hva jeg synes er mest absurd. At de nakne føler seg nakne uten å være nakne, eller at den kjolekledde føler de nakne er trangsynte fordi de ikke vil ha på kjole. 

Det er mange ting man kan synes er merkelig på dette stedet. Visst var det litt merkelig at en mann med blått skjegg med dreads kom frem til oss med en liten koffert full av allverdens merkelig stoff; kannabis, hasj, ekstacy, sopp, akkurat som sydenselgerne kommer å skal selge deg smykkene sine, bare at han her selger deg narkotika han lover kan sende deg til månen. Men det merkeligste av alt er altså disse tissefantene. Jeg kaller de tissefanter, og fniser faktisk litt inni meg. Det er utrolig at noe så naturlig kan være så himla merkelig. Kanskje er det fordi jeg ikke har en selv, eller fordi jeg ikke har sett så mange, men det slår meg hvor tabu kjønnsorgan egentlig er. Faktisk rødmer jeg bare jeg sier kukk. Og her er de altså, i hopetall, kukkene. Over alt. Jeg må spørre Danny om han vet om det er sånn at de krymper når man blir eldre? De fleste gamle har nemlig skikkelig små tisser, mens de unge har ganske store. Eller er det slik at de gamle viser den frem uansett, mens de unge kanskje bare viser den fram om de har noe å vise frem? Danny tror det har med at de krymper inn i kroppen ettersom man blir eldre eller feitere, at litt av lengden rett og slett forsvinner inn i flesket. Greit å vite, tenker jeg.

Faktisk blir jeg litt svimmel av alle disse kukkene som vandrer omkring. Samme hvor mye jeg prøver å ikke se på dem, og tenke på at det er jo bare vanlige mennesker, ser jeg ikke mennesker vandrende rundt. Jeg ser vandrende kukker. Jeg trenger en drink... Danny vinker til en naken dame sikkert i slutten av førtiårene, som går rundt med en kjølebag. I det hun lener seg frem for å vise meg hva hun har i bagen sin, treffer nesten dene ene puppen hennes meg i ansiktet. Jøss, tenker jeg. Sånn føles det altså å ha en pupp nesten i ansiktet. Hun insisterer på å kalle med darling og honey, og jeg føler meg litt full allerede. I det hun setter seg ned i sanda for å fiske opp to iskalde pils til oss får jeg enda en åpenbaring i menneskelig anatomi. VOI, hun der er sannelig ikke redd for å få noe sand eller rusk oppi der, tenker jeg. I knallsol er det ikke mye vi ikke ser, for å si det sånn. Danny tar i mot ølen sin og ruller seg rundt. "Faen altså", sier han. "Samme hvor jeg snur meg ser jeg jo rett inn i noens pung eller fitte". Jeg tenker at det var en setning jeg aldri trodde jeg skulle få høre....

Del 1 er over

Nå er roadtripen over og noen dager i Vancouver gjenstår før vi reiser til Mexico. Femstjerners hotell og all inclusive skal bli deilig etter å ha måttet bruke hjernen så masse. Når man er på veien må man finne ut alt fra hvor man skal kjøre, hvor man skal sove, hva man skal spise. Det er mye tenking det. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med reisen. Det har vært en fantastisk tur. I følge Danny må man ha en sterk psyke for å være på roadtrip, alle inntrykkene er nok til å gjøre deg gal. Gleder meg faktisk til å komme hjem og la alle inntrykkene synke inn. Jeg er stolt over at vi har greid oss stort sett uten å krangle. Bare en gang fikk jeg litt nok av Danny og sa jeg skulle kjøre fra han og melde meg på couch-surfing, men det gikk over igjen ganske fort... Nå går turen videre til Mexico!! Denne gangen med fly

Noen takler bare ikke partyscenen!!